Pellicanen

Rådmann Jan Wessels skip

Som reder drev faren, rådmann Jan Wessel, skipsfart fra Trondheim og eide kreierten "Pellicanen" og hukkerten "Jomfru Maria". I tillegg var han medeier i det store armerte handelsfartøyet "Den Waagende Trane". På disse skipene var utvilsomt Peter Wessel ombord i ett års tid fra 1701 eller 1702 til 1703. Der fikk han sitt første bekjentskap med sjømannslivet.

Elephanten

Elephanten

Sommeren 1704 kom Frederik IV til Trondheim ombord på den kongelige lystjakten "Elephanten" eskortert av to linjeskip og seks fregatter med kommandør Christen Thomesen Sehested som skipssjef.
Ved returen fra Norge den 4. september 1704 var Peter Wessel med som lakei for kongen.
"Elephanten" var et overdådig luksusfartøy bygget i 1687. Lystjakten var 90 fot lang og 22 fot bred med en dybde på 9 fot. Kunne armeres med 20 kanoner.

Christianus Quintus

Christianus Quintus

Den 13. november 1706 startet toktet med slaveskipet "Christianus Quintus", og nr. 67 og sist på mannskapslisten var Peter Wessel. Målet var festningen Christiansborg på Afrkas vestkyst og deretter St. Thomas i Dansk Vestindia.. Dette var den rute som i ettertid har blitt kalt "trekantshandelen", og som fra sin spede begynnelse på 1500-tallethadde utviklet seg til en kolossal transport av mennesker og varer, hvor tre kontinenter arbeidet sammen for å forsyne Europas bord med sukker og amerikanske produkter.
Skipet het opprinnelig "Victoria", men fikk sitt kongelige navn da det ble overtatt av handelsselskapet Det Vestindisk-guinesisk Kompagni som hadde monopol på monarkiets slave- og sukkerhandel.
Skipet var 109 fot langt og 25 fot i bredden. Tonnasjen var litt under 400 tonn. Det var bestykket med 24 kanoner, en sjeldenhet blant tidens handelsfartøyer, men nødvendig på et tokt av denne type. På tross av sin størrelse må det ha vært uhyre trangt ombord, med 67 besetningsmedlemmer, 8 soldater og fem passasjerer. I tillegg skulle skipet frakte flere hundre afrikanske slaver over Atlanterhavet.

Fredericus Quartus

Fredericus Quartus

Skipet lettet anker den 17. november 1708 med 109 personer ombord med kurs for Trankebar i India.
Ostindiaskipene var de størst og fineste skipene i den danske handelsflåte, og "Fredericus Quartus" brakte ikke skam over sitt kongelig navn. Hun var 45 m. lang og bestykket med 27 kanoner.
Varebyttet mellom Danmark og India var veldig enkelt: Fra Trankebar kom krydder, salpeter og tekstiler. Danmark hadde ikke noe å tilby det kresne indiske marked, så skipene medbrakte sølv samt europeiske forbruksvarer til danskene som bodde i Trankebar, først og fremst vin, brennevin og øl. Det med lengsel ventede øl viste seg som oftest ikke å ha overlevd den lange reisen!
Det vites ikke hvilken funksjon Peter Wessel hadde ombord, men etter eget utsagn vendte han hjem som tredje styrmann

Postillon

Postillon

Etter å ha blitt opptatt som kadett i Søkadetkompaniet, var det ikke lenge før Peter Wessel fikk sin første stilling til sjøs. Som underløytnant gikk han ombord på fregatten "Postillon" våren 1711. Oppdraget var å krysse mellom Skagen og Lindesnes.
"Postillon" var en en fregatt med 20 kanoner som tidligere hadde vært i fransk eie under navnet "Franciscus". Skipssjef var kapteinløytnant Rostgaard.

Ormen

Ormen

Peter Wessels første skip under egen kommando var snauen "Ormen", bygget i Langesund av Jørgen Pedersen i 1711. Mannskapet var 46 mann og bestykningen var 5 kanoner. Snauen var bare 36 fot lang, 13 fot bred og 7 fot dyp. Den personlige utrustning besto av 36 geværer, 15 pistoler og 19 huggerter.
Fra oktober 1711 til mai 1712 gjorde Peter Wessel snauen berømt og beryktet med dristige rekognoseringstokt tett opp til svenskekysten. Han kom første gang i kamp med to svenske sjalupper utenfor Gøteborg. Hans innsats ledet til slaget ved Fladstrand 11. mai 1712.

Løvendals Gallei

Løvendals Gallei

"Løvendals Gallei" kom under Peter Wessels kommando den 30. mai 1712. Skipet var da nybygd av Jørgen Pedersen i Langesund og nettopp sjøsatt. Det var en usedvanlig fregatt som kunne ros med 24 årer. Fartøyet var 90 fot langt med kun ett kanondekk og var fullrigget med tre master med stor seilføring i forhold til størrelsen. Bestykningen var på 12 sekspunds og 4 sekspunds  kanoner. Besetningen på 100 mann var bevæpnet med 50 geværer, 50 pistoler og 50 huggerter.
Peter Wessel gjorde fregatten kjent som Kattegats skrekk fra mai 1712 til sommeren 1715. Sin første prise tok han allerede på jomfruturen. Sammen med snauen "Neptunus" tok han det beryktede svenske kaperskipet "Svenska Vapnet" som prise og førte det til København. Her ble hun omdøpt til "Norske Våben".
Under slaget ved Femern i april 1715 skulle Peter Wessel nå sitt høydepunkt som offiser ombord på "Løvendals Gallei" ved å medvirke til at 5 svenske orlogsskip. Et av disse var "Vita Örn".

Hvide Ørn

Hvide Ørn

"Vita Örn" var på en måte forgjengeren for de senere fregatter som skulle dominere de neste hundre år med en vellykket konstruksjon som kunne likestilles med "Løvendals Gallei" i seilføring og hurtighet tross større dimensjoner og bestykning på 30 tolvpunds kanoner samt en besetning på 170 mann. Hun var bygget i 1711 av den engelske skipsbyggeren William Smith for den svenske staten på Karlskrona verftet.
Peter Wessel ombord på "Hvide Ørn" deltok i slaget ved Rügen i august 1715 og fortsatte sine bragder under trefningene ved Jasmund i oktober samme år. I 1716 måtte Peter forlate sin kjære "Hvide Ørn".

Hjelperen

Hjelperen

Under slaget i Dynekilen var dog ikke fregatten "Hvide Ørn" flaggskipet, men stykkprammen "Hjelperen", bygget i 1715 av skipsbyggeren Ole Judichær.
"Hjelperen" var en stykkpram med særdeles grovt artilleri med 24 kanoner på kanondekket og 14 mindre skyts på overdekket, så hun var det sterkeste krigsskipet under slaget der Peter vant sin største seier.

Laaland

Laaland

I november 1716 blir Tordenskiold kommandant for Nordsjøeskadren og gjør "Laaland" til sitt flaggskip. Skipet hadde en besetning på 350 mann og var bestykket med 50 kanoner.
Med dette skipet opplevde Tordenskiold sine største nederlag (Strømstad og Gøteborg), og hans fiender innenfor Marinen sørget for at han ble fratatt kommandoen som sjef for Nordsjøeskadren.
I desember 1718 var Tordenskiold tilbake  på "Laaland" for å eskortere en konvoy med 3300 soldater ombord til Norge. Ved Moss fikk han høre om Karl XII's død, og han dro da straks ut den 24. desember for en kappseilas med andre skip for å bringe budskapet om kongens død til København. Det tok ham bare to dager å seile fra Moss til København.

Hukkerten

Hukkerten

Etter ydmykelsen av å ha blitt fratatt kommandoen ville Tordenskiold snarest tilbake til København i håp om å vinne kongens gunst på nytt.
Han seilte fra Larvik den 7. desember 1717 med en hukkert som han selv hadde erobret i september samme år. Utenfor Varberg møtte han den svenske kaper "Delphin" med 18 kanoner ombord. Hukkerten hadde bare 4 trepunds kanoner å sloss med, men på tross av overmakten ville ikke Tordenskiold overgi seg. Han kom seg unna, men hukkerten gikk på grunn ved Kullen. I en liten jolle klarte han likevel sammen med noen få mann å komme seg til Helsingør og derfra til København.

Ebenezer

Ebenezer

I det etterfølgende måtte Tordenskiold forklare seg for Admiralitetet om Strømstad og Gøteborg med det som resultat at han ungikk krigsrett.
Hans oppdrag var nå å utruste linjeskipet "Ebenezer" for tokt i Østersjøen. Under disse toktene kom det kun til mindre trefninger med svenske orlogsskip.

Sofie Hedvig

Gravferdsskipet

To uker etter Tordenskiolds død ble det gitt beskjed om at fregatten "Raa" skulle bringe Tordenskiolds kiste fra Lübeck til København etter ordre fra kong Frederik IV. Kisten kom til Lübeck i desember 1720, men der fant Tordenskiolds nevø og hans følgesvenn ut at det var kommet en kontraordre fra Admiralitetet. Det var beordret at intet kongelig skip skulle føre Tordenskiolds legeme under det danske flagg.
Man besluttet da å føre kisten ombord på en liten lasteskute, galioten "Sofie Hedvig", som seilte fra Travemünde like før nyttår 1721. Ved ankomst til København gikk det flere dager før det ble gitt tillatelse til ilandføring av kisten. Først natten til den 3. januar 1721 ble kisten rodd i land og bragt til gravkjelleren i Holmens kirke. Først i 1819 ble kisten plassert i en sarkofag i kapellsalen i Holmens kirke. Man måtte imidlertid vente helt til 1995 før det ble utført en offentlig gravseremoni.